Tonefall, ordliste og faste uttrykk: slik leses et språkdokument

Når jeg sier språkdokument på kurset, ser noen for seg en tykk designhåndbok. Det vi lager er mye enklere: to til fire sider som beskriver hvordan et program snakker. Dokumentet svarer på spørsmål som dukker opp hver gang noen skriver et manus, en introduksjon eller en tekst til skjermen. Skal vi si du eller dere til seerne? Heter innslaget alltid det samme, eller varierer vi? Hvor langt er en vanlig overgang?

I modulen Verbal identitet for programmet bygger du et slikt dokument for et fiktivt program. Poenget er å øve på å skrive ned valg som ellers bare ligger i hodet på den som lager programmet. Når valgene står på papir, kan flere bruke dem, og du kan se om de henger sammen.

Dokumentet er et arbeidsverktøy, ikke et regelverk. Det skal være kort nok til at man faktisk slår opp i det, og konkret nok til at to personer som leser det, skriver omtrent likt.

Tone er det ordet deltakerne oftest bruker uten å kunne forklare. I et språkdokument betyr tone en beskrivelse av holdningen programmet har til seeren og til stoffet. Er programmet en nysgjerrig venn, en saklig guide eller en skarp utspørrer? Slike ord er et startpunkt, men de er for løse alene.

Derfor ber jeg deltakerne skrive to eksempelsetninger for hver toneegenskap: en som passer, og en som nesten passer, men ikke helt. Hvis programmet er jordnært, passer «Vi tar en titt på hva dette koster» og ikke «La oss belyse de økonomiske sidene». Forskjellen blir synlig først når du har begge setningene side om side.

Husk at tonen også styres av situasjonen. Åpningen kan være varmere enn en kritisk gjennomgang, og det kan dokumentet si rett ut.

• Beskriv tonen med tre egenskaper, ikke ti
• Skriv en setning som passer og en som ikke passer
• Si om tonen endrer seg i åpning og avslutning

Ordvalg er den delen som gir mest nytte raskest. Her lister du ord og vendinger programmet bruker gjerne, og de som unngås. Et debattprogram kan for eksempel foretrekke «uenig» framfor «konfrontasjon», fordi det senker temperaturen uten å gjøre samtalen blank.

Be om begrunnelse for hver avgjørelse, helt kort. «Vi sier gjest, ikke ekspert, fordi vi vil at ingen skal føle seg underordnet» er nok. Begrunnelsen gjør at nye bidragsytere forstår hva som ligger bak, og at de kan ta gode valg i tilfeller dokumentet ikke dekker.

Tenk også på stavemåter og bøyning. Hvis programtittelen skrives med stor forbokstav i manus, skal den gjøre det på skjermen også. Slike småting avgjør om språket virker gjennomtenkt eller tilfeldig, og de koster nesten ingenting å fastsette.

• Ord vi bruker gjerne
• Ord vi unngår, med en kort begrunnelse
• Faste stavemåter for tittel og innslag

Et fast uttrykk er en frase som kommer igjen: en åpningsreplikk, en overgang til neste sak, en avslutning. Seere lærer å kjenne dem igjen, og det skaper trygghet. Men et uttrykk som sies ordrett femti ganger, begynner å høres ut som en gjentatt vits.

Løsningen jeg anbefaler på kurset, er å skille mellom ramme og innhold. Rammen er det som er fast, for eksempel at hver sending avsluttes med et spørsmål til seeren. Innholdet er det som varierer, altså selve spørsmålet. Da får programmet gjenkjennelighet uten stivhet.

Skriv i dokumentet hvem som eier de faste uttrykkene. Er det programlederen alene som sier dem, eller kan en gjest også bruke dem? Det virker som en detalj, men det avgjør hvor naturlig de låter i praksis. Prøv dem høyt før du lar dem stå.

Når du har skrevet ferdig, les dokumentet som om du var en person som aldri har sett programmet. Kan du gjette hvordan en overgang bør høres ut? Ville du skrevet en introduksjon som passer, bare ved å følge dokumentet? Hvis svaret er nei, mangler det eksempler.

Se også etter motsigelser. Det er vanlig at tonebeskrivelsen sier avslappet, mens listen over faste uttrykk er full av formelle fraser. Slike brudd oppdager du først når delene ligger på samme side, og det er derfor jeg ber deltakerne holde dokumentet kort.

Til slutt: test det mot en ekte oppgave. Skriv en kort introduksjon til en ny sak i det fiktive programmet, kun basert på dokumentet. Passer den med resten, fungerer dokumentet. Passer den ikke, vet du hvilken del som må skjerpes.

• Kan en ny leser gjette riktig tone?
• Finnes det motsigelser mellom delene?
• Gir dokumentet nok eksempler til å skrive en ny tekst?

Etter modulen har du ikke et ferdig merkevarepakke, men en arbeidsmåte du kan bruke på dine egne prosjekter, enten det er en podkast, en studentproduksjon eller et eget fiktivt program. Du vet hva tone, ordvalg og faste uttrykk betyr, og hvordan du skriver dem ned slik at andre kan følge dem.

Det er også et godt øvingsfelt for å si nei. Når programmet har en definert tone, blir det lettere å se hvilke formuleringer som ikke hører hjemme, uten at det handler om smak.

Jeg møter ofte deltakere som tror språk er noe som bare kommer av seg selv. Det gjør det delvis, men med noen få avtaler på papir kommer det mer jevnt, og det blir enklere å samarbeide om det.