Språkdokumentet: verktøyet vi bruker til å bygge programmets stemme

Mange som lager programmer har en klar følelse av hvordan det skal høres ut. Problemene begynner når tre personer skal skrive for samme program, eller når du selv kommer tilbake etter to uker og ikke lenger husker hvilke ord som var riktige. Et språkdokument flytter følelsen ut på papiret, slik at den kan deles, diskuteres og brukes.

I kurset kaller vi det verktøyet vi bruker mest i modulen om verbal identitet. Det er ikke en tykk merkevarehåndbok. Det er to til fire sider som svarer på spørsmålet: hvordan snakker dette programmet, og hvordan snakker det aldri?

Deltakerne bygger dokumentet for et felles øvingsprogram, så ingen trenger å dele egne prosjekter. Du får øve på selve håndverket uten at det må passe en eksisterende redaksjon eller en bestemt kanal.

Før du skriver en eneste regel samler vi råmateriale. Det er tre ting: korte tekstprøver du selv har skrevet for programmet, en liste over ord du tror hører hjemme der, og en liste over ord som føles feil. Dette er enkelt papirarbeid, og det går raskt, men det avgjør hvor godt resten blir.

Tekstprøvene bør være ekte bruk: en åpningsreplikk, en overgang, en tittel på en rubrikk, en avslutning. Skriv dem uten å tenke på regler. Etterpå leser du dem høyt og markerer hva som låter som programmet og hva som låter som noe annet.

Instruktøren leser gjennom prøvene sammen med deg i veiledningen. Ofte ser vi at to personer markerer de samme setningene, og da har dere allerede en felles smak å bygge på.

• Fem til ti tekstprøver skrevet for det fiktive programmet
• En liste med ord som passer, og en med ord som ikke passer
• Utskrift og tusjer, fordi markering for hånd gir bedre overblikk

Det første avsnittet i dokumentet beskriver tonen. Fristelsen er å skrive «varm, troverdig og engasjerende», men slike ord sier lite, fordi alle programmer ønsker å være det. Vi ber deltakerne heller beskrive tonen med et par kontraster, for eksempel rolig men ikke sløv, direkte men ikke bydende.

Hver kontrast får et eksempel på hvordan den høres ut i praksis. Én setning som er riktig, og én som er nesten riktig, men ikke helt. Det nesten-riktige eksempelet er det som lærer mest, fordi det viser hvor grensen går.

Når tonen er beskrevet slik, kan en ny skribent bruke den med en gang. Hen trenger ikke å gjette hva «jordnær» betyr, for hen kan lese to eksempler og sammenligne med sin egen tekst.

Neste del er en enkel liste over ord programmet bruker og ord det unngår. Her er det lett å bli for lang. Vi anbefaler at deltakerne holder seg til det som faktisk kommer opp i skrivingen: titler, rubrikknavn, hilsener, avslutninger og de to tre ordene som beskriver selve temaet.

Faste uttrykk er det som gir et program gjenkjennelighet over tid. Det kan være en bestemt måte å si velkommen på, en gjentakende overgang eller en setning som alltid avslutter et innslag. Vi ber deltakerne velge få, og bruke dem konsekvent, fordi et fast uttrykk som endrer seg hver uke slutter å være fast.

Husk at uttrykkene skal kunne sies høyt. Test hver av dem ved å lese den opp for deg selv eller en annen. Det som ser bra ut på papiret, snubler av og til i munnen.

• Ord vi bruker, med kort begrunnelse
• Ord vi unngår, med et alternativ
• To til fire faste uttrykk med angitt plass i programmet

Et språkdokument er først nyttig når det tåler bruk. Derfor ber vi deltakerne skrive tre nye tekster etter at dokumentet er ferdig: en tittel, en kort introduksjon og en avslutning. Deretter bytter de med en medstudent som kun har dokumentet å gå etter, ikke den opprinnelige ideen.

Mottakeren markerer det som ikke stemmer med dokumentet, og forfatteren vurderer om feilen ligger i teksten eller i dokumentet. Ofte er det dokumentet som er uklart, og da rettes det. Dette er en rolig øvelse, men den avdekker raskt hull i beskrivelsene.

Etter to runder er dokumentet vanligvis stabilt. Da har du et verktøy som en annen person kan bruke uten å spørre deg, og det er hele poenget med å skrive det ned.

Resultatet er et kort dokument du kan ta med deg og bruke videre, enten på egne prosjekter eller som øvelse i å sette ord på hvordan et program skal høres ut. Det er ikke en garanti for at et program lykkes, og modulen lover ingen sertifisering. Den gir deg en arbeidsmetode.

Du lærer også å se forskjellen mellom en vag stemning og en beskrivelse som kan brukes. Det er en ferdighet som er nyttig langt utenfor kurset, for eksempel i podkaster, studentmedier eller når du skal presentere noe for andre.

Forkunnskaper trengs ikke ut over å kunne skrive og lese norsk og ha lyst til å øve. Vi starter med enkle eksempler og bygger opp i et tempo som passer voksne som lærer ved siden av jobb eller studier.

• Et språkdokument på to til fire sider
• Erfaring med å teste tekst mot en felles norm
• Et vokabular for å snakke om tone og ordvalg