Slik bygger vi løftet i et debattformat, steg for steg

Når deltakerne kommer til modulen om posisjonering av debattformat, ber jeg dem ikke om et navn først. Jeg ber om to setninger: hva får seeren eller lytteren ut av programmet, og hva gjør det annerledes enn andre debattprogrammer? Det høres enkelt ut, men de fleste trenger flere forsøk. Første utkast er ofte en liste med ord som «engasjerende» og «aktuelt», og de beskriver nesten alle programmer.

Vi jobber med et felles programutkast i hver gruppe, slik at ingen sitter fast i et ekte program de har meninger om fra før. Deltakerne skriver løftet for hånd, leser det høyt for sidemannen og får ett spørsmål tilbake: kunne dette løftet stått over et annet program? Hvis svaret er ja, er det for vagt, og vi skriver på nytt.

Jeg liker å la denne delen ta tid. Når løftet sitter, blir resten av arbeidet mye lettere, fordi hvert valg kan måles mot de to setningene.

• Skriv løftet i to setninger, ikke tre
• Les det høyt før du skriver det om
• Spør: kunne et annet program sagt det samme?

Neste steg er et enkelt kart. På et ark tegner deltakerne to akser, for eksempel «rolig til hard tone» og «ekspertstyrt til publikumsstyrt». Så plasserer de tre til fem typer debattformater, ikke bestemte programmer, og ser hvor det er åpent. Poenget er å se at et format kan stå et sted ingen andre står.

Her oppdager mange at ideen deres lå midt i feltet der alt ligner hverandre. Da flytter vi den. Kanskje blir debatten kortere og mer fokusert på ett spørsmål, eller kanskje får tilhørerne rollen som første taler. Slike valg gir noe konkret å bygge navn og vinkling på.

Jeg minner alltid om at kartet er et verktøy, ikke et fasit. Det skal gi samtale, og noen ganger gir det bare beskjed om at ideen er bedre enn du trodde.

• Velg to akser som betyr noe for formatet
• Plasser typer, ikke enkeltprogrammer
• Se etter åpne felt og flytt ideen dit

Først når løftet og plasseringen er klare, ber jeg om navn. Hver deltaker skriver tre kandidater som alle bygger på samme løfte, men med ulik tilnærming: ett beskrivende, ett mer billedlig og ett som er et kort spørsmål eller en påstand. Å tvinge frem tre ulike retninger hindrer at man forelsker seg i første innfall.

Deretter leser gruppen navnene høyt, uten forklaring. Det er forbausende hvor mye som avsløres når et navn må stå alene. Noen er vanskelige å si, noen låter som noe annet, og noen forteller ingenting før man får forklaringen. Jeg noterer reaksjonene, og deltakeren velger selv hva som skal med videre.

Et godt navn trenger ikke å være smart. Det må være lett å si høyt i en overgang i studio, og det må peke mot løftet vi skrev i starten.

• Ett beskrivende, ett billedlig, ett i spørsmålsform
• Les navnene høyt uten forklaring
• Noter hva som er vanskelig å si

Navnet må tåle å bli sagt av en programleder. Derfor tar vi gruppen med til opptaksrommet, og hver deltaker presenterer sitt fiktive program med navn, løfte og første replikk. Henrik, altså jeg, stopper ikke for å rette på stemmebruk her, bare for å spørre om navnet kom frem tydelig.

Ofte oppdager deltakerne at en tittel som så fin ut på papir har en konsonantklynge som snubler, eller at to ord glir sammen. Da justerer vi, gjerne med ett ord. Vi hører også på om løftet kan sies på under ti sekunder, for det er omtrent hva en introduksjon har å gå på.

Denne delen er den mest nyttige for dem som skal presentere selv. Den viser at posisjonering ikke bare er et skrivebordsarbeid, men noe som må fungere i munnen og i øret.

• Presenter navn, løfte og første replikk
• Lytt etter ord som snubler eller glir sammen
• Løftet bør kunne sies på under ti sekunder

Det vanligste problemet er at løftet og navnet trekker i hver sin retning. Programmet lover rolig og saklig samtale, men navnet låter som en kampsport. Da går vi tilbake til de to setningene og spør hvilken av de to som har rett. Som regel er det løftet, og navnet må endres.

Et annet problem er at deltakere lager et format som bare passer for dem selv. Vi tester derfor løftet på en utenforstående i gruppen som ikke har hørt ideen. Kan hun gjenfortelle hva programmet handler om etter ti sekunder, er vi på rett vei. Kan hun ikke, mangler det noe konkret.

Til slutt kommer ønsket om å si alt. Et debattformat som skal være både underholdende, dypt og kort, ender som ingenting. Jeg ber deltakerne stryke til ett hovedløfte og la resten være støtte.

• Sjekk at navn og løfte peker samme vei
• La en utenforstående gjenfortelle løftet
• Stryk til ett hovedløfte

Etter modulen har hver deltaker et ark med løfte, plasseringskart, tre navnekandidater og en valgt tittel med begrunnelse. Det er ikke en ferdig merkevare, og det skal det heller ikke være. Det er et dokument som viser hvordan man kommer fra en vag idé til et valg man kan forsvare.

Mange sier at den største nytten er språket for å snakke om formater. De kan nå forklare hvorfor et navn fungerer, ikke bare at det gjør det. Den evnen følger med til andre oppgaver, fra podkast til studentprosjekt og interne presentasjoner.

Alt arbeidet gjøres på fiktive programmer, så ingen trenger å eksponere en ekte idé før den er moden. Det gjør det tryggere å prøve og feile, og det er nettopp der læringen skjer.