Kort eller beskrivende programtittel: to veier og en anbefaling

I kursmodulen om programtitler jobber vi med et program om hverdagsliv i en vestlandsby: en ukentlig samtale som sendes fra kaikanten i Bergen. Deltakerne får to titler å vurdere. Den ene er «Kaikanten», kort og stemningsfull. Den andre er «Hverdagen i fjordbyen», lengre og beskrivende. Ingen av dem er riktig eller gal, og det er nettopp poenget med øvelsen.

Jeg har fulgt mange deltakere gjennom akkurat dette valget, og mønsteret er nesten alltid det samme. De som velger den korte, begrunner det med klang og lyst til å si den høyt. De som velger den lange, begrunner det med at lytteren straks forstår hva programmet handler om. Begge begrunnelsene holder, men de svarer på ulike spørsmål.

I denne artikkelen setter jeg de to veiene ved siden av hverandre, går gjennom hva hver av dem krever av deg, og ender med en anbefaling du kan prøve selv i en skriftlig oppgave.

En kort tittel er lett å si, lett å huske og passer godt i skjermgrafikk, i en overgang eller i en setning som «du hører nå Kaikanten». Den gir programmet en egen stemme, og den kan leve lenge uten å bli utdatert når temaene i programmet endrer seg litt.

Prisen er at tittelen ikke forklarer noe av seg selv. Den som aldri har hørt programmet, vet ikke om «Kaikanten» handler om fiske, musikk eller lokalpolitikk. Du må bære hele forklaringen et annet sted, i en undertekst, i presentasjonen av programlederen eller i åpningsreplikken.

Den korte tittelen krever derfor at resten av språket rundt programmet er ryddig. I øvelsene våre ber vi deltakerne skrive to setninger som fanger programmets løfte, før de i det hele tatt får lov til å velge kort tittel. Klarer du ikke det, bærer ikke tittelen alene.

• Lett å si høyt og å huske
• Passer i grafikk og overganger
• Forklarer ikke innholdet alene
• Krever tydelig undertekst eller åpning

En beskrivende tittel som «Hverdagen i fjordbyen» sier straks hva lytteren får. Den fungerer godt for nye programmer uten etablert publikum, og den er trygg når tittelen skal stå alene i en programoversikt der ingen andre forklaringer følger med.

Svakheten ligger i munnen. Lange titler er tyngre å si naturlig, særlig når de skal gjentas flere ganger i en sending. Programlederen ender gjerne med å forkorte dem underveis, og da har programmet plutselig to navn: det skrevne og det sagte.

Beskrivende titler blir også raskt generiske. Mange programmer kunne hett «Hverdagen i» noe, og tittelen skiller seg lite fra andre. Test den derfor ved å si den tre ganger på rad uten manus. Snubler du, eller blir den kjedelig allerede andre gang, bør du jobbe videre med den.

• Forklarer innholdet umiddelbart
• Trygg for nye programmer
• Tung å gjenta i en sending
• Kan ligne mange andre titler

Oppgaven vi gir i modulen er enkel. Du skriver begge titlene på hvert sitt kort, og for hver av dem lager du tre ting: en åpningsreplikk på maks tjue ord, en overskrift slik den ville stått i skjermgrafikk, og en avslutning der tittelen sies én gang til.

Les så alt høyt, helst inn i opptak på telefonen. Lytt etter om tittelen glir naturlig inn i setningene eller stikker seg ut. Lytt også etter om du som lytter ville skjønt hva programmet er, hvis dette var det første du hørte av det.

Til slutt ber vi deltakerne gi tittelen til en annen person uten forklaring og spørre hva vedkommende tror programmet handler om. Svaret avslører mer enn en lang diskusjon. Fungerer tittelen kun fordi du kjenner programmet, er den ikke ferdig.

• Åpningsreplikk på maks tjue ord
• Overskrift slik den står i grafikk
• Avslutning der tittelen gjentas
• Test med én person som ikke kjenner programmet

I de fleste tilfeller anbefaler jeg en kombinasjon. Velg en kort tittel som er behagelig å si, og la en fast undertittel gjøre den beskrivende jobben. «Kaikanten – hverdagen i fjordbyen» gir deg begge deler: tittelen du sier i overgangene og navnet som forklarer seg selv i oversikten.

Det forutsetter at du bestemmer på forhånd hva som er hva. Kortversjonen brukes muntlig, undertittelen brukes der noen møter programmet for første gang. Skriv regelen ned, slik at manus, grafikk og programleder holder seg til den.

Unntaket er programmer som bare finnes i én kontekst, for eksempel en kort podkast der alle vet hva den handler om. Da kan den korte tittelen stå alene. Er du usikker, start med kombinasjonen og kutt undertittelen først når du ser at den ikke trengs.

Valget mellom kort og beskrivende er egentlig et valg om hvor forklaringen skal bo. Legger du den i tittelen, får du en tung tittel som forklarer mye. Legger du den utenfor, får du en lett tittel som krever disiplin i resten av språket.

Når du øver på dine egne programideer i kursmodulen, lag alltid begge versjonene først, både den korte og den beskrivende. Det tvinger deg til å si hva programmet lover, og det er ofte der de beste titlene starter. Ta vare på det du forkaster: halvparten av en dårlig tittel er ofte et godt ord til undertittelen.

Neste skritt er å skrive ned reglene dine og la en annen prøve dem. Da ser du raskt om tittelen tåler å bli brukt, ikke bare å bli lest.